Written by Gunnar Nessa_Nugi-99©

Pink Floyd har gjennom tretti år øvd en enorm innflytelse på den moderne rockehistorie. Fra å være et eksperimentelt og psykedelisk undergrunnsband på slutten av 60-tallet, har de utviklet seg til å bli foregangsfigurer innenfor rockemusikken. Storheten til Pink Floyd ligger utvilsomt i trangen til å skape og utvikle musikken, og til å eksperimentere med forskjellige musikalske uttrykksmåter.

Høydepunktet i Pink Floyds lange fartstid er utvilsomt utgivelsen av albumet "Dark Side of the Moon". Albumet, som kom ut i mars 1973, gjorde at musikkverdenen ble rystet i sine grunnvoller. Publikum var målløse og kritikerne utropte albumet til tidenes beste. "Dark Side of the Moon" er i dag fremdeles en ener innenfor rocken. I følge statistikken spilles albumet hvert eneste sekund, dag ut og dag inn, en eller annen plass på jorda. Statistikken sier videre at albumet har solgt i over 21 millioner eksemplarer. Det har dermed rukket å bli blant verdens mest solgte album.

"Dark Side of the Moon" er en blanding av kommersiell og nyskapende tenkning, eksperimentell musikk, utrolig dype tekster, lydeffekter og glitrende musikalske enkeltprestasjoner av gruppemedlemmene Waters, Gilmour, Mason og Wright. Det som allikevel gjør albumet fullkomment, er den måten musikken og lyrikken utfyller hverandre på. Gilmours dyptgripende gitarspill, Masons storslagne tromming og Wrights nærmest klassisk-inspirerte keyboardspill skaper sammen med Waters sine gripende tekster en perfekt komposisjon som oser av kvalitet.

Å analysere og tolke "Dark Side of the Moon" er ingen enkel sak, nettopp fordi den følelsesmessige opplevelsen bygger på selve stemningen i albumet. Med dette mener jeg at lydbildet og lyrikken ikke kan betraktes hver for seg som to ulike elementer, men at de må betraktes som en felles enhet som bygger opp under stemningen i albumet. I de neste avsnittene har jeg derfor i tillegg til å uttrykke det lyriske og musikalske også prøvd å beskrive hvordan musikken påvirker meg følelsesmessig.

"Dark Side of the Moon" er det første i rekken av Pink Floyd-album der alle tekstene er skrevet av Roger Waters.
Etter at gruppa hadde diskutert seg imellom, fikk Waters gjennomslag for sine ideer om å gjøre "Dark Side of the Moon" til et konseptalbum. Han ville med andre ord at alle tekstene skulle henge sammen og bygge opp under et gjennomgangstema. Temaet kom de fram til i fellesskap en kveld de var samlet hjemme hos Nick Mason. Livet og døden, stress, galskap og frykt, det å bli gammel - ja rett og slett det som driver folk fra vettet - var grunntanken bak innholdet i tekstene. "Dark Side of the Moon" tar altså opp jordnære tema som vi alle kan identifisere oss med. Tekstene er dermed med på å skape en ytterst følelsesladet stemning.

Men hva er vel et rockealbum uten god musikk!?
"Dark Side of the Moon" nærmest flommer over av gode låter. Til tross for albumets deprimerende gjennomgangstema, er det en umiskjennelig glød over det hele. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Her finnes ingen krampetrekninger, og dessuten er albumet "kjemisk" renset for dødpunkter. Et resultat av dette er at jeg rett og slett blir i godt humør av å lytte til musikken. Det føles som om jeg virvles inn i en sterk og ustanselig strøm; en strøm som er for sterk til å motstå, for stor til å unngå. Samtidig er jeg for svak til å motstå dens skjønne rus. Men strømmen flyter ikke fra meg; den venter på meg, tar meg med til en annen verden; en verden der følelsene tar overhånd. En bølge av mild svimmelhet smyger seg gjennom kroppen. Jeg føler meg fri; fri fra stress og frykt, fri fra livet.

På lik linje med Waters sine tekster, spinner også musikken en tråd rundt det triste hovedtemaet. For å konkretisere temaet, bygger både tekstene og musikken på et motiv. Motivet betegner her et handlingsforløp: Livet.
Vi følger mennesket fra fødselen til døden. På veien møter vi de faktorer som driver folk fra vettet og som tynger menneskets sinn.

Albumet starter med et beroligende hjerteslag som skaper en atmosfære for resten av albumet. Etterhvert kommer det til flere lyder som alle er hentet fra forskjellige sanger på albumet. På denne måten blir albumets stemning fastsatt, og vi får et lite innblikk i hva som venter oss. I tillegg hører vi en manisk latter og en stemme som sier: "I`ve been mad for fucking years". Deretter runger et utrolig følelsesladet skrik ut av høyttalerne; fødselen er over.

Nå starter musikken for fullt å gjøre seg gjeldende. Gilmour spiller gitar med stor ferdighet, mens Waters legger til både tyngde og rytme med sin bass. Etter en liten stund spilles slide-gitar over de andre instrumentene, og det skapes en rolig og komfortabel atmosfære. Når Gilmour starter å synge "Breathe in the air", legges også trommer til, og dermed er Pink Floyd i sitt rette element. Teksten "Breathe" er en slags påminnelse om hvordan livet vil utarte seg. En skal arbeide hardt og aldri ta seg fri fra jobben. På grunn av alle kravene som stilles, blir det liten tid til å utfolde seg. Budskapet blir derfor å ta vare på inntrykk og følelser før det er for sent.
For å understreke tekstens budskap har Waters sammenlignet mennesket med en kanin:
" Run rabbit run
Dig that hole, forget the sun,
And when at last the work is done
Don`t sit down it`s time to start another one"

Etter "Breathe" følger "On the Run", en melodi uten tekst som prøver å skape en tilnærmelse til det "paranoide" som skapes inni hodet som følge av stress og frykt. Musikken er for det meste preget av synthesizer og en rekke lydeffekter. Idet en pesende stemme høres i det fjerne, bryter en kakofoni av kimende klokker ut. Denne klangen understreker tekstforfatterens bekymring for å bli gammel. Og det er nettopp det å bli gammel sangen "Time" handler om. Med en litt hes røst synger Gilmour om hvordan man som ung prøver å få tida til å gå raskest mulig. Men plutselig oppdager man at ti år av livet er gått og ingenting er blitt gjort. Man prøver så å ta igjen det forsømte, men tida er for knapp. Lydbildet på "Time" er ganske likt som på "Breathe", men på "Time" spiller Gilmours praktfulle gitarspill en mye større rolle enn på de foregående sangene.

Den mest følelsesladde melodien på "Dark Side of the Moon" er utvilsomt "The Great Gig in the Sky", min personlige favoritt blant alt det Pink Floyd har produsert. Clare Torry synger med en ytterst gripende og sensuell stemme. Hun framfører melodien på en rørende og nærmest "smertefull" måte. "The Great Gig in the Sky" må være den mest forførende sangen om døden som noen gang er blitt laget, ja den er rett og slett et mesterverk av en melodi, og den har for lengst etset seg inn i min bevissthet.

Den mest kjente sangen fra "Dark Side of the Moon" er utvilsomt "Money". Det fengende bass-riffet og den ironiske teksten gjorde den faktisk til en stor singel-suksess både i USA og Storbritannia. I tillegg til sangene "Us and Them" og "Brain Damage", setter "Money" søkelyset på dagens samfunn. Tema som tas opp er blant annet det kapitalistiske og det materialistiske samfunnet, den meningsløse krigføringen og verdens udugelige statsledere.

I albumets siste sang, "Eclipse", ser en tilbake på hva livet har brakt med seg - både på godt og vondt. En samler sammen alt det en har sett, gjort, smakt, følt, elsket, laget og sagt. Men selv om opplevelsene har vært mange, så har de vært tomme og uten livsglede. Livet har vært preget av redsel, stress og depresjoner som følge av at samfunnet har stilt for store krav til enkeltindividet.

Når en skal prøve å finne meningen med et musikkalbum, kan det være til stor hjelp å ta en titt på plateomslaget. Omslaget på "Dark Side of the Moon" består av et prisme som er plassert på en svart bakgrunn. I prismet brytes en solstråle i et stort og mektig fargespekter. For å kunne forstå denne illustrasjonen går jeg tilbake og ser på albumets motiv. Som jeg har fortalt tidligere er det "det som driver folk fra vettet" som er temaet for albumet, mens menneskets livsforløpet er det som konkretiserer temaet.
En kan dermed se på prismet som menneskets personlighet. For å leve et respektabelt liv er mennesket helt avhengig av kjærlighet og varme fra andre personer. I og med at albumets tittel er "Dark Side of the Moon", kan en tenke seg at en måne gradvis beveger seg over solstråla som faller inn mot prismet. Etter hvert som livet går, vil månen skygge mer og mer for sola. Dermed mottar mennesket stadig mindre kjærlighet, og blir til slutt helt innelukket i seg selv. Dette resulterer i at det hverken finnes innfallsstråle eller fargespekter, noe som vil bety at mennesket hverken kan ta imot eller gi kjærlighet. Når månen skygger for sola vil altså mennesket befinne seg på månens bakside ("on the Dark Side og the Moon"). Her er det imidlertid ikke mulig å leve, i og med at sola er urkilden til alt liv på jorda. Menneskeheten vil dermed dø ut. Det er nettopp dette som beskrives på albumet. De to siste linjene fra "Eclipse" lyder slik:
"..and everything under the sun is in tune
but the sun is eclipsed by the moon."
Her ser vi altså at månen skygger for sola ved livets slutt. Etter at musikken fra "Eclipse" har ebbet ut i stillheten, skjelner vi de samme hjerteslagene som vi hørte så tydelig i begynnelsen av albumet. Plutselig sier en stemme: "There is no dark side of the moon - matter of fact, it`s all dark". Her hører vi altså tydelig at solformørkelsen er total. Det hele ender med at hjerteslagene dør ut, og dermed dør også mennesket.

Kritikken på "Dark Side of the Moon" rettes mot dagens samfunn; et samfunn der alt måles i penger, og der menneskene har blitt offer for en kald og kjærlighetsløs livsstil. Budskapet må derfor være å forandre denne "konkurransepregede" livsstilen. Hvis dette ikke blir gjort, vil skjebnen innhente oss.
Det viktigste i dagens samfunn er kommunikasjon. For at vi skal kunne opprettholde den gode kommunikasjonen mellom oss mennesker, må vi vise følelser overfor hverandre. Vi må kunne bygge samfunnet på menneskelig kjærlighet. Kun på denne måten kan menneskeheten overvinne skjebnen.

Det hersker ikke tvil: "Dark Side of the Moon" kan hamle opp med hva som helst innenfor rockemusikken, og albumet vil utvilsomt stå som en milepæl i rockens historie, for alltid.
Albumet står løpet gjennom og holder på storheten til aller siste sekund. For innbitte Pink Floyd-fans er "Dark Side of the Moon" et must. Men for alle andre musikkinteresserte som ønsker kvalitet, er "Dark Side of the Moon" å anbefale på det varmeste!